Verdenskirken · 17. november 2026
Også publisert på English, Español, Português (Brasil), Français, Italiano, Nederlands, Svenska, Polski
Pave Leo bekrefter at synodalitet er en grunnleggende dimensjon i kirken
Pave Leo holdt en tale den 13. november i Chiclayo ved helligdommen for Maria, Fredens mor. Han talte til biskoper, prester, menn og kvinner i vigslet liv, medlemmer av småkatekumenater, det synodale teamet og det apostoliske komiteen.
Paven bekreftet at synodalitet er en konstitusjonell og integrert dimensjon av kirkens liv som ikke kan forlates. Han beskrev synodalitet som det å gå sammen, lytte, ta kloke beslutninger og delta i misjonen med en følelse av delt ansvar. Han understreket at dette ikke er et eksternt element for kristne samfunn, et slagord, en administrativ byrde eller en metodikk hentet fra politikk.
Misjonen ble knyttet til dåpen, som er fundamentet for kristen identitet. Paven påpekte at dåpen kommer før enhver tjeneste, stilling, profesjon ellertjeneste. Denne sakramentet gjør alle til Guds barn og medansvarlige for forkynnelsen av evangeliet. Han uttalte at deltakelse fra lekfolk ikke er en innrømmelse fra prester, men et uttrykk for verdigheten de har fått gjennom dåpen.
Utøvelse av autoritet i kirken skal skje som tjeneste og gjennom kloke beslutninger som fremmer åndelige gaver og nye initiativer. Paven fremhevet at det første vitnesbyrdet for ethvert kristent samfunn må være den brorlige kjærligheten mellom medlemmene, da ingen misjon kan eksistere uten gjensidig koordinering.
Synodalitet ble beskrevet som en åndelig og fellesskapsmessig reise som starter med å lytte til Den hellige ånd, snarere enn å være et parlament eller en opinionsundersøkelse. Prosessen har sine røtter i bøn, tilbedelse og deltakelse i eukaristien. Paven bemerket at det er lettere å snakke om synodalitet enn å praktisere det, noe som krever selvrefleksjon over holdninger og atferd, særlig fra prester.
Avslutningsvis trakk paven frem viktigheten av å anerkjenne kulturelle forskjeller fremfor ensretting. Han understreket at det å lytte, beskytte menneskelig verdighet og arbeide for rettferdighet, fred og det felles beste ikke er valgfrie oppgaver, men nødvendigheter for kirkens misjon. Dette innebærer å dele menneskehetens gleder, håp, sorger og bekymringer, med et spesielt fokus på de fattige og lidende.